Mitt første møte med dyrekommunikasjon var med den forrige hunden min, en saluki tispe som het Lily. Min første hund. En hund jeg hadde ventet på lenge. Tiden var riktig for meg å anskaffe meg en hund. Jeg var overlykkelig i tiden som fulgte med turer, leking, trening...og valpekurs. Deretter fulgte flere hundekurs. Jeg ble jo anbefalt å gå på kurs med hun. På et av kurset spurte jeg hundetreneren om råd til hvordan jeg best kunne få hun til å stå stille mens jeg klipte klørne hennes. Dette var noe hun ikke likte. Han sa ”du må vise hun hvem som er sjefen! Jeg skal vise deg.” Deretter tok han godt tak rundt Lily og holdt fast. Da hun prøvde å komme seg løs, holdt han bare hardere. Det ble en kamp mellom Lily og hundetreneren. Han sa tilslutt at hun heller ville dø enn å gi seg jo!. Dette er en hundetrener som er veldig profilert gjennom tv og jobber på en annerkjent hundeskole i Akershus.
Kort fortalt endte jeg opp hos veterinæren som konstaterte sprengte blodkar i begge øynene. Det de ikke konstaterte var de psykiske følgene denne episoden fikk. Mitt store anger i livet er at jeg ikke stoppet situasjonen før det var for sent. Jeg stolte på hundetreneren og ble helt satt ut. Klarte ikke å røre meg.Jeg var heller ikke klar over at jeg kunne ha anmeldt hundetreneren for episoden.
Tiden etterpå fulgte med adferdsproblemer. Noen klarte jeg å få bukt med, andre ikke. Gjennom tålmodighet fikk jeg klipt klørne hennes uten ptoblemer. Men hun hadde mistet mye av tilliten til omverden. Jeg prøvde veterinær-hjelp, hundeadferdsterapauter, urter, DAP, trening i hjemmet og mye mer.
Da leste jeg om Sissel Grana. Jeg bestilte time. Sissel tok inn episoden med hundetreneren og følte Lilys angst og uro. Jeg og Lily fikk hjelp. Men hun var likevel for preget av hendelsen. Pga min datter på to år turde jeg ikke lenger ha Lily hos meg. Lily kunne gå til angrep uten forvarsel. Jeg bebreider hun ikke. Hadde det bare vært Lily og meg i huset å ta hensyn til ville jeg ha beholdt hun. Da Lily var blitt 4 år, etter ca 3 år med vanskeligheter, klarte jeg ikke mer. Jeg sto mellom avlivning og levere hun tilbake til oppdretteren. De ønsket å gjøre et forsøk med Lily.
Jeg kjørte ti timer inn i Sverige for å levere fra meg min skjønneste Lily. Den dagen står for meg som min verste. Jeg vil aldri glemme øyeblikket da jeg skulle dra. Lily skjønte at hun ville bli forlatt der. Hun så på meg med de vakre øynene som spurte hvorfor. Jeg knakk sammen da jeg ga henne en siste klem og gikk ut døren. De måtte holde Lily igjen. Jeg kunne høre hun pep og skrapte oppover døren. At noen kan gi fra seg sine barn frivillig er for meg en gåte. Jeg unner ingen å oppleve den hjerteskjærende følelsen idet man forlater sin kjære. Jeg kjørte ti timer hjem igjen i tårer.
Etter ca ett år hvor oppdretteren prøvde å bedre forholdene for Lily, turte de ikke mer. Hun var for uberegnelig. Oppdretteren var også veterinær så han gjorde jobben med å la hun sovne stille inn. Han mente hun hadde fått en hjerneskade som følge av behandlingen av hundetrenere for ca 4 år tilbake, og trening ga ikke bedring. Da jeg leste mailen fra de brast jeg i gråt igjen, av en ambivalent følelse av sorgen på nytt for å ha mistet hun og av en fredelig følelse at hun nå endelig kunne slappe helt av. Der hun var nå var det ingenting som gjorde hun urolig.
Denne erfaringen vil stå for meg som den tyngste og vanskeligste. Men det førte meg likevel til noe godt. Jeg ble introdusert for dyrekommunikasjon. Lily hadde to samtaler med Sissel. Etter det gikk jeg grunnkursene og nå går jeg på dyretolkskolen hennes og er ferdig utdannet dyretolk til sommeren 2009. Jeg vil bruke min erfaring og utdannelse til å hjelpe de dyrene jeg møter til å få et bedre liv enn det Lily fikk. Jeg vil gjøre det jeg kan for at andre dyr ikke skal få en slik knekk av tillit slik hun fikk. Det finnes ingen grunn for at dyr skal bli behandlet slik.
Kort fortalt endte jeg opp hos veterinæren som konstaterte sprengte blodkar i begge øynene. Det de ikke konstaterte var de psykiske følgene denne episoden fikk. Mitt store anger i livet er at jeg ikke stoppet situasjonen før det var for sent. Jeg stolte på hundetreneren og ble helt satt ut. Klarte ikke å røre meg.Jeg var heller ikke klar over at jeg kunne ha anmeldt hundetreneren for episoden.
Tiden etterpå fulgte med adferdsproblemer. Noen klarte jeg å få bukt med, andre ikke. Gjennom tålmodighet fikk jeg klipt klørne hennes uten ptoblemer. Men hun hadde mistet mye av tilliten til omverden. Jeg prøvde veterinær-hjelp, hundeadferdsterapauter, urter, DAP, trening i hjemmet og mye mer.
Da leste jeg om Sissel Grana. Jeg bestilte time. Sissel tok inn episoden med hundetreneren og følte Lilys angst og uro. Jeg og Lily fikk hjelp. Men hun var likevel for preget av hendelsen. Pga min datter på to år turde jeg ikke lenger ha Lily hos meg. Lily kunne gå til angrep uten forvarsel. Jeg bebreider hun ikke. Hadde det bare vært Lily og meg i huset å ta hensyn til ville jeg ha beholdt hun. Da Lily var blitt 4 år, etter ca 3 år med vanskeligheter, klarte jeg ikke mer. Jeg sto mellom avlivning og levere hun tilbake til oppdretteren. De ønsket å gjøre et forsøk med Lily.
Jeg kjørte ti timer inn i Sverige for å levere fra meg min skjønneste Lily. Den dagen står for meg som min verste. Jeg vil aldri glemme øyeblikket da jeg skulle dra. Lily skjønte at hun ville bli forlatt der. Hun så på meg med de vakre øynene som spurte hvorfor. Jeg knakk sammen da jeg ga henne en siste klem og gikk ut døren. De måtte holde Lily igjen. Jeg kunne høre hun pep og skrapte oppover døren. At noen kan gi fra seg sine barn frivillig er for meg en gåte. Jeg unner ingen å oppleve den hjerteskjærende følelsen idet man forlater sin kjære. Jeg kjørte ti timer hjem igjen i tårer.
Etter ca ett år hvor oppdretteren prøvde å bedre forholdene for Lily, turte de ikke mer. Hun var for uberegnelig. Oppdretteren var også veterinær så han gjorde jobben med å la hun sovne stille inn. Han mente hun hadde fått en hjerneskade som følge av behandlingen av hundetrenere for ca 4 år tilbake, og trening ga ikke bedring. Da jeg leste mailen fra de brast jeg i gråt igjen, av en ambivalent følelse av sorgen på nytt for å ha mistet hun og av en fredelig følelse at hun nå endelig kunne slappe helt av. Der hun var nå var det ingenting som gjorde hun urolig.
Denne erfaringen vil stå for meg som den tyngste og vanskeligste. Men det førte meg likevel til noe godt. Jeg ble introdusert for dyrekommunikasjon. Lily hadde to samtaler med Sissel. Etter det gikk jeg grunnkursene og nå går jeg på dyretolkskolen hennes og er ferdig utdannet dyretolk til sommeren 2009. Jeg vil bruke min erfaring og utdannelse til å hjelpe de dyrene jeg møter til å få et bedre liv enn det Lily fikk. Jeg vil gjøre det jeg kan for at andre dyr ikke skal få en slik knekk av tillit slik hun fikk. Det finnes ingen grunn for at dyr skal bli behandlet slik.
Jeg har nå en salukihanne Astero på halvannet år. Jeg satt en sommerkveld og tittet på himmelen da jeg så et stjerneskudd. Det jeg ønsket meg mest var en hund. Halvannet døgn etter på ringte en oppdretter til meg og lurte på om jeg ville ha en liten skjønn valp. Hun hadde hørt historien om Lily og visste at jeg savnet en hund. Astero var blitt levert tibake av første eier da de ikke kunne ha han fordi de skulle skille seg. En uke hadde han vært hos dem.. Jeg dro for å besøke de og falt for han med en gang. Dette var skjebnen. Han måtte få et navn som betydde noe. Astera betyr stjerne på hebraisk. Dermed ble det Astero, litt mer guttenavn. Han er stjernen som kom ned til meg.
