Stripa ble funnet på søppelplassen i Bergen da hun var liten. Dyrebeskyttelsen kom og hentet henne og hun ble en del av Villkattprosjektet deres. Katter som går inn under dette prosjektet er dyr som har hatt det vanskelig i livet og som derfor kun stoler på seg selv, andre dyr og mennesker oppleves som skremmende og farlige.
Stripa var 1,5 år hos dyrebeskyttelsen før jeg overtok henne. Mens hun hadde vært der var det ingen som hadde fått komme nær henne, hun var en redd liten pus. I den første tiden hjemme hos meg lå hun klemt bak og under ting for å gjøre seg så usynlig som mulig. Hun kom frem for å gå på do og for å spise når jeg ikke var hjemme. Etterhvert turde hun å komme ålende langs golv og vegger dersom jeg satt helt stille, men alltid med et forskremt uttrykk i ansiktet.
Da jeg tok kontakt med Monica Paulsen var Stripa en total utepus. Hun kom opp til huset for å få mat hver dag og om jeg strakte ut hånda kunne hun lukte på fingeren min men trakk seg unna etter det. Hun kunne sitte i flere timer hver dag og kikke inn vinduene men hun ville ikke komme inn. Det opplevdes som om hun egentlig VILLE inn og ha kontakt men at det var ett eller annet som stoppet henne fra det.Noen uker etter at jeg sendte forespørsel til Monica skjedde det enorme endringer, Stripa var totalt forandret over natten! En morgen åpnet jeg døra som så mange ganger før når hun satt utenfor, men denne gangen kom hun inn! Jeg strakte hånda mot henne og hun koste kinnet mot den, dette hadde aldri skjedd før! I dag, ca et halvt år etter, er Stripa den mest kosete katten i hele huset. Hun vil helst være inne det meste av tiden og går i beina på meg for å få kos. Om jeg sitter på gulvet koser hun med hele meg, hun kjører til og med nesa opp i ansiktet mitt for å kose! Jeg får stryke henne over hele kroppen, både mage og rygg. I tillegg spiser, sover og lever hun nå helt inntil de andre kattene i huset. Jeg har en hankatt i huset som hun virkelig har lagt sin elsk på og hun følger etter han og koser med han så mye som hun får lov til. (det blir litt mye for han innimellom hehe). Stripa har fått et nytt og tusen ganger bedre liv pga Monica Paulsen, tusen takk skal du ha!
Elin Sperstad
Referanse
Utdrag av referansen:
Hei Monica
Takk for et spennende og hyggelig møte. Lille My har endret seg radikalt i forhold til Leikni. Liten eller ingen krangling og hun slipper virkelig leikni frem. Hva skal man si? Må innrømme at jeg blir utfordret av dette som jeg ikke helt forstår samtidig som jeg har svært lyst til å lære mer/gjøre flere erfaringer.
VIl gjerne gi tilbakemelding på at du er svært tillitsvekkende og at hele dagen var en stor positiv opplevelse. Mine to sønner (13 og 16 ) stiller ikke spørsmålstegn med om det faktisk går an å snakke med dyrene, etter ditt besøk er det bare slik det er.
Lykke til videre, og kanskje vi kommer tilbake med et besøk senere for å snakke med Leikni og Prince (ponnien).
Med vennlig hilsen Eva Merete og Max
Hei Monica
Takk for et spennende og hyggelig møte. Lille My har endret seg radikalt i forhold til Leikni. Liten eller ingen krangling og hun slipper virkelig leikni frem. Hva skal man si? Må innrømme at jeg blir utfordret av dette som jeg ikke helt forstår samtidig som jeg har svært lyst til å lære mer/gjøre flere erfaringer.
VIl gjerne gi tilbakemelding på at du er svært tillitsvekkende og at hele dagen var en stor positiv opplevelse. Mine to sønner (13 og 16 ) stiller ikke spørsmålstegn med om det faktisk går an å snakke med dyrene, etter ditt besøk er det bare slik det er.
Lykke til videre, og kanskje vi kommer tilbake med et besøk senere for å snakke med Leikni og Prince (ponnien).
Med vennlig hilsen Eva Merete og Max
Referanse
Utdrag fra referansen:
Hei Monica
Tusen takk for ”samtalen”. Jeg synes du gjør en veldig god jobb og det stemmer alt sammen og det setter ting ”på plass for meg”. Det med hofta stemmer. Hun hadde så vondt en gang at hun ikke klarte å gå opp et trappetrinn. Men det gikk over etter behandling og healing. Det med turene har jeg også lurt på hvorfor hun stopper og vil gå Forteste veien hjem. Hun ser ut til å like å ut men av og til (ganske ofte) prøver hun å få meg til å ta snareste veien hjem. Men da er det altså at hun synes jeg går omveier. Jeg ønsker flere konsultasjoner med deg siden jeg følte du var en possitivt og dyktig dyreleser som kan være til god hjelp for oss.
Jeg tar kontakt med deg etter ferien for ny avtale…
Hei Monica
Tusen takk for ”samtalen”. Jeg synes du gjør en veldig god jobb og det stemmer alt sammen og det setter ting ”på plass for meg”. Det med hofta stemmer. Hun hadde så vondt en gang at hun ikke klarte å gå opp et trappetrinn. Men det gikk over etter behandling og healing. Det med turene har jeg også lurt på hvorfor hun stopper og vil gå Forteste veien hjem. Hun ser ut til å like å ut men av og til (ganske ofte) prøver hun å få meg til å ta snareste veien hjem. Men da er det altså at hun synes jeg går omveier. Jeg ønsker flere konsultasjoner med deg siden jeg følte du var en possitivt og dyktig dyreleser som kan være til god hjelp for oss.
Jeg tar kontakt med deg etter ferien for ny avtale…
Referanse
Utdrag fra referansen:
Monica Paulsen har hatt kontakt med både katten og hunden vår.
Jeg er veldig fornøyd med tolkningen, til og med mine skeptiske foreldre begynner å lure på om dette faktisk kan være mulig!Det føles godt å få bekreftet at dyrene trives og har det bra hos oss, og at de samtidig fikk fortelle om det er noe de savner, eller vil at vi skal vite
Tusen takk igjen =)
Hilsen Julianne, Mons og Buster.
Monica Paulsen har hatt kontakt med både katten og hunden vår.
Jeg er veldig fornøyd med tolkningen, til og med mine skeptiske foreldre begynner å lure på om dette faktisk kan være mulig!Det føles godt å få bekreftet at dyrene trives og har det bra hos oss, og at de samtidig fikk fortelle om det er noe de savner, eller vil at vi skal vite
Tusen takk igjen =)
Hilsen Julianne, Mons og Buster.
Referanse
Utdrag fra referansen:
Hei Monica!
Må sende deg en glad melding, et mirakel har hendt! Centa kom til rette i dag etter 12 døgn alene i skogen. Vil takke deg kjempemye for at du prøvde å hjelpe oss. Du var med på å holdet motet vårt oppe om at hun levde, det var betydningsfullt!Du gjør en kjempe flott jobb som prøver å hjelpe folk med det kjæreste di har Lykke til videre på skolen! Nok en gang må jeg få si tusen takk for hjelpa!!!!!!!!
Vennlig hilsen Mona S. Mykleset og min lykkelige mor, far og Wicki!!!!!!!!
Hei Monica!
Må sende deg en glad melding, et mirakel har hendt! Centa kom til rette i dag etter 12 døgn alene i skogen. Vil takke deg kjempemye for at du prøvde å hjelpe oss. Du var med på å holdet motet vårt oppe om at hun levde, det var betydningsfullt!Du gjør en kjempe flott jobb som prøver å hjelpe folk med det kjæreste di har Lykke til videre på skolen! Nok en gang må jeg få si tusen takk for hjelpa!!!!!!!!
Vennlig hilsen Mona S. Mykleset og min lykkelige mor, far og Wicki!!!!!!!!
Da dyrekommunikasjon kom inn for fullt i livet mitt...
Mitt første møte med dyrekommunikasjon var med den forrige hunden min, en saluki tispe som het Lily. Min første hund. En hund jeg hadde ventet på lenge. Tiden var riktig for meg å anskaffe meg en hund. Jeg var overlykkelig i tiden som fulgte med turer, leking, trening...og valpekurs. Deretter fulgte flere hundekurs. Jeg ble jo anbefalt å gå på kurs med hun. På et av kurset spurte jeg hundetreneren om råd til hvordan jeg best kunne få hun til å stå stille mens jeg klipte klørne hennes. Dette var noe hun ikke likte. Han sa ”du må vise hun hvem som er sjefen! Jeg skal vise deg.” Deretter tok han godt tak rundt Lily og holdt fast. Da hun prøvde å komme seg løs, holdt han bare hardere. Det ble en kamp mellom Lily og hundetreneren. Han sa tilslutt at hun heller ville dø enn å gi seg jo!. Dette er en hundetrener som er veldig profilert gjennom tv og jobber på en annerkjent hundeskole i Akershus.
Kort fortalt endte jeg opp hos veterinæren som konstaterte sprengte blodkar i begge øynene. Det de ikke konstaterte var de psykiske følgene denne episoden fikk. Mitt store anger i livet er at jeg ikke stoppet situasjonen før det var for sent. Jeg stolte på hundetreneren og ble helt satt ut. Klarte ikke å røre meg.Jeg var heller ikke klar over at jeg kunne ha anmeldt hundetreneren for episoden.
Tiden etterpå fulgte med adferdsproblemer. Noen klarte jeg å få bukt med, andre ikke. Gjennom tålmodighet fikk jeg klipt klørne hennes uten ptoblemer. Men hun hadde mistet mye av tilliten til omverden. Jeg prøvde veterinær-hjelp, hundeadferdsterapauter, urter, DAP, trening i hjemmet og mye mer.
Da leste jeg om Sissel Grana. Jeg bestilte time. Sissel tok inn episoden med hundetreneren og følte Lilys angst og uro. Jeg og Lily fikk hjelp. Men hun var likevel for preget av hendelsen. Pga min datter på to år turde jeg ikke lenger ha Lily hos meg. Lily kunne gå til angrep uten forvarsel. Jeg bebreider hun ikke. Hadde det bare vært Lily og meg i huset å ta hensyn til ville jeg ha beholdt hun. Da Lily var blitt 4 år, etter ca 3 år med vanskeligheter, klarte jeg ikke mer. Jeg sto mellom avlivning og levere hun tilbake til oppdretteren. De ønsket å gjøre et forsøk med Lily.
Jeg kjørte ti timer inn i Sverige for å levere fra meg min skjønneste Lily. Den dagen står for meg som min verste. Jeg vil aldri glemme øyeblikket da jeg skulle dra. Lily skjønte at hun ville bli forlatt der. Hun så på meg med de vakre øynene som spurte hvorfor. Jeg knakk sammen da jeg ga henne en siste klem og gikk ut døren. De måtte holde Lily igjen. Jeg kunne høre hun pep og skrapte oppover døren. At noen kan gi fra seg sine barn frivillig er for meg en gåte. Jeg unner ingen å oppleve den hjerteskjærende følelsen idet man forlater sin kjære. Jeg kjørte ti timer hjem igjen i tårer.
Etter ca ett år hvor oppdretteren prøvde å bedre forholdene for Lily, turte de ikke mer. Hun var for uberegnelig. Oppdretteren var også veterinær så han gjorde jobben med å la hun sovne stille inn. Han mente hun hadde fått en hjerneskade som følge av behandlingen av hundetrenere for ca 4 år tilbake, og trening ga ikke bedring. Da jeg leste mailen fra de brast jeg i gråt igjen, av en ambivalent følelse av sorgen på nytt for å ha mistet hun og av en fredelig følelse at hun nå endelig kunne slappe helt av. Der hun var nå var det ingenting som gjorde hun urolig.
Denne erfaringen vil stå for meg som den tyngste og vanskeligste. Men det førte meg likevel til noe godt. Jeg ble introdusert for dyrekommunikasjon. Lily hadde to samtaler med Sissel. Etter det gikk jeg grunnkursene og nå går jeg på dyretolkskolen hennes og er ferdig utdannet dyretolk til sommeren 2009. Jeg vil bruke min erfaring og utdannelse til å hjelpe de dyrene jeg møter til å få et bedre liv enn det Lily fikk. Jeg vil gjøre det jeg kan for at andre dyr ikke skal få en slik knekk av tillit slik hun fikk. Det finnes ingen grunn for at dyr skal bli behandlet slik.
Kort fortalt endte jeg opp hos veterinæren som konstaterte sprengte blodkar i begge øynene. Det de ikke konstaterte var de psykiske følgene denne episoden fikk. Mitt store anger i livet er at jeg ikke stoppet situasjonen før det var for sent. Jeg stolte på hundetreneren og ble helt satt ut. Klarte ikke å røre meg.Jeg var heller ikke klar over at jeg kunne ha anmeldt hundetreneren for episoden.
Tiden etterpå fulgte med adferdsproblemer. Noen klarte jeg å få bukt med, andre ikke. Gjennom tålmodighet fikk jeg klipt klørne hennes uten ptoblemer. Men hun hadde mistet mye av tilliten til omverden. Jeg prøvde veterinær-hjelp, hundeadferdsterapauter, urter, DAP, trening i hjemmet og mye mer.
Da leste jeg om Sissel Grana. Jeg bestilte time. Sissel tok inn episoden med hundetreneren og følte Lilys angst og uro. Jeg og Lily fikk hjelp. Men hun var likevel for preget av hendelsen. Pga min datter på to år turde jeg ikke lenger ha Lily hos meg. Lily kunne gå til angrep uten forvarsel. Jeg bebreider hun ikke. Hadde det bare vært Lily og meg i huset å ta hensyn til ville jeg ha beholdt hun. Da Lily var blitt 4 år, etter ca 3 år med vanskeligheter, klarte jeg ikke mer. Jeg sto mellom avlivning og levere hun tilbake til oppdretteren. De ønsket å gjøre et forsøk med Lily.
Jeg kjørte ti timer inn i Sverige for å levere fra meg min skjønneste Lily. Den dagen står for meg som min verste. Jeg vil aldri glemme øyeblikket da jeg skulle dra. Lily skjønte at hun ville bli forlatt der. Hun så på meg med de vakre øynene som spurte hvorfor. Jeg knakk sammen da jeg ga henne en siste klem og gikk ut døren. De måtte holde Lily igjen. Jeg kunne høre hun pep og skrapte oppover døren. At noen kan gi fra seg sine barn frivillig er for meg en gåte. Jeg unner ingen å oppleve den hjerteskjærende følelsen idet man forlater sin kjære. Jeg kjørte ti timer hjem igjen i tårer.
Etter ca ett år hvor oppdretteren prøvde å bedre forholdene for Lily, turte de ikke mer. Hun var for uberegnelig. Oppdretteren var også veterinær så han gjorde jobben med å la hun sovne stille inn. Han mente hun hadde fått en hjerneskade som følge av behandlingen av hundetrenere for ca 4 år tilbake, og trening ga ikke bedring. Da jeg leste mailen fra de brast jeg i gråt igjen, av en ambivalent følelse av sorgen på nytt for å ha mistet hun og av en fredelig følelse at hun nå endelig kunne slappe helt av. Der hun var nå var det ingenting som gjorde hun urolig.
Denne erfaringen vil stå for meg som den tyngste og vanskeligste. Men det førte meg likevel til noe godt. Jeg ble introdusert for dyrekommunikasjon. Lily hadde to samtaler med Sissel. Etter det gikk jeg grunnkursene og nå går jeg på dyretolkskolen hennes og er ferdig utdannet dyretolk til sommeren 2009. Jeg vil bruke min erfaring og utdannelse til å hjelpe de dyrene jeg møter til å få et bedre liv enn det Lily fikk. Jeg vil gjøre det jeg kan for at andre dyr ikke skal få en slik knekk av tillit slik hun fikk. Det finnes ingen grunn for at dyr skal bli behandlet slik.
Jeg har nå en salukihanne Astero på halvannet år. Jeg satt en sommerkveld og tittet på himmelen da jeg så et stjerneskudd. Det jeg ønsket meg mest var en hund. Halvannet døgn etter på ringte en oppdretter til meg og lurte på om jeg ville ha en liten skjønn valp. Hun hadde hørt historien om Lily og visste at jeg savnet en hund. Astero var blitt levert tibake av første eier da de ikke kunne ha han fordi de skulle skille seg. En uke hadde han vært hos dem.. Jeg dro for å besøke de og falt for han med en gang. Dette var skjebnen. Han måtte få et navn som betydde noe. Astera betyr stjerne på hebraisk. Dermed ble det Astero, litt mer guttenavn. Han er stjernen som kom ned til meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
